Dagen etter ryddet vi bort alt som minnet oss om henne. Det skulle gjøre ting lettere. Skaå og skuffer luktet av blomster, slik jeg husker klemmene hennes. Fra genserne fjernet vi brosjene hennes. Den nyeste fikk hun fra bestefar i navnedagsgave tre uker tidligere. I veskene fant vi mintdrops, hårkammer og pent sammenbrettede tøylommetørkler. Det verste var å kaste lappen hvor personnummeret hennes stod. Klærne ga vi til Frelsesarmeen, men personnummeret kunne ikke gis videre. Det var bare et tall uten henne.
Man kan telle på én hånd hvor ange ganger de var borte fra hverandre i løpet av de 53 årene de var gift.
Det første han sa var at han var så redd for å kjede seg nå som hun var borte. Han ba oss kjøpet et nettbrett til ham, slik at han kunne lære seg å spille på det.
Når han kom hjem fra handleturer på torget hadde han gjerne med seg blomster hjem. De siste han ga henne var hvite tulipaner. Det var disse hun likte best.
Babcia, bestemor. Tobarnsmor og ektefelle. Myk og masete. Gavmild og bekymret. Ærlig og brutal. Full av kjærlighet.